Galleri Trine

Torsdag 18. november 2010, Øy-blikk

Plagget som fjernar all identitet

Menneske i standard mørkeblå joggedressar er eit gjentakande element i Trine Røssevolds utstilling på Kube komande laurdag. Markante modellar vert strippa for alle identitetsskapande trekk idet dei vert tekne ut av sin samanheng og iført joggedressar.

RANDI H. LONGVA, randi@oyblikk.no

Mørkeblå joggedressar med kvite striper ligg i ei kasse i atelieret til valderøyingen Trine Røssevold i Nedre Strandgate. Utlendingsdirektoratets uformelege plagg inngår i standard-pakken som ein kvar asylsøkjar får når han eller ho kjem til eit mottak i Noreg.

To kunstnarar
Men desse joggedressane uniformerer ikkje lenger menneske som kjem til landet med håp om eit nytt tilvære. Dei er i staden blitt ein viktig del av bileta som Røssevold skal stille ut i Kunstmuseet Kube i Ålesund frå 20. november til 16. januar. Målarinnas 16 oljemåleri i storformat og installasjonane til skotske Lorraine Aaron utgjer utstillinga ”Promised land”. Tilknytinga mellom dei to kunstnarane går attende til studietida i Skottland på 90-talet. Dei har alltid hatt ein god dialog om og forståing for kvarandres arbeid, og tek no eit steg vidare gjennom ei felles utstilling.

Draumelandet
Inspirasjonen til tematikken som inngår i ”Promised land” fekk Røssevold då ho arbeidde på eit asylmottak ein periode. – Eg vart fascinert av dei mange ulike menneskelagnadene, og deira draum om eit betre liv både for seg sjølv og familien, fortel Røssevold. Ho trur at for mange asylsøkjarar er draumelandet meir ein ”state of mind” enn ein fysisk plass. Difor vert òg mange skuffa i møtet med dette landet, når dei har satsa alt og gitt avkall på tittel, respekt og alt som er knytt til deira identitet. Om du er barnelege eller kriminell, speler det inga rolle når du kjem til asylmottaket og får utlevert ein standard joggedress. Då vert du berre ein av massen. Ein identitetasylsøkjarar. Stigmatisert.
Utstillingstittelen får også tankane til å krinse rundt den religiøse tyding, og dei ulike kvalitetar ein må inneha og dei tilpassingar ein må gjere for å nå det ”det lovede land”. Sjølv om kunstnaren har late seg inspirere av asylsøkjarar, handlar utstillinga ikkje konkret om dei. I korte trekk handlar det om det å lengte, indre og ytre konfliktar, tapte og vunne draumar.

Menneskemiks
Modellane som Røssevold har portrettert iført Udi sin klassiske blå joggedress, har ho henta frå ulike delar av samfunnet. Her finn vi mediepersonen. Kulturpersonlegdomen. Og biskopen. Alle med forskjellige funksjonar.

– Eg har ikkje jobba med portrett på denne måten før. Det er utfordrande, men spanande og noko eg kunne tenkje meg å jobbe meir med. Eit portrett vert gjerne laga med bakgrunn i ein persons posisjon. Som ein heider. Eller det har ein personleg verdi for eit menneske. Sett i eit større verdsbilete, har portrett ofte blitt nytta i propagandasamanheng. Når ein portretterer, prøver ein å gjenskape eit menneske og dra fram element som representerer personen. Men det som gjer det ekstra utfordrande for Røssevold, er at hennar modellar er iført joggedressar. Det er difor ingen bekledning eller andre utanforliggjande detaljar som kan gjenspegle det karakteristiske ved personen. Ho må hente styrken og karakteren i personen sjølv.

Typisk norsk
Røssevold er naturleg nok spent på mottakinga. Det er hennar største utstilling noko sinne. Ho har aldri samarbeidd om ei utstilling med ein annan kunstnar tidlegare. Dei har delt tankar om innfallsvinkel og korleis dei jobbar med temaet, men berre få dagar før opninga er det fullstendig ope korleis dei todimensjonale kunstverka vil verke saman med dei tredimensjonale installasjonane. Men Røssevold er ikkje nervøs for om det vil fungere. Ho føler seg heilt viss på at Aaron kjem med noko som er veldig bra og solid. – Om eg skal vere ærleg, så er det meir skummelt å få ei vurdering av mine eigne arbeid.
Eg føler at eg må bevise at eg er god nok, at eg er ein skikkeleg kunstnar, med tanke på at eg krev min plass i samfunnet, fortel ho. Då ho lufta desse tankane for den australske fotografen som har fotografert bileta i førekant av utstillinga, vart ho møtt med undring og eit fnys om at det er ”typisk norsk å tenkje slik”. – Eg er nok veldig streng med meg sjølv. Vil at utstillinga skal halde mål, både konseptmessig og teknisk. Det er kan hende typisk norsk å tenkje slik. Jantelova rår.

BISKOPEN SOM KUNST

av: Solfrid Vartdal
Sunnmørsposten 22.november 2010

Møre-biskopen er blitt kunst i Trine Røssevolds strøk. Det skjer i en utstilling i Kube der fire kunstnere viser ulike vinklinger på identitet, migrasjon og religiøsitet.

KUNST. - Det er meg, jeg ser det godt. Du har fått fram øynene og munnen, og selv om jeg skulle være helt alvorlig kan jeg se at du har fått fram det lille smilet jeg har på lur, utbryter Ingeborg Midttømme når hun ser maleriet som henger foran henne.
Maleriet domineres av biskopens hevede hånd i det hun gjør korsets tegn. I det kunstneren Trine Røssevold kaller portrettrommet deler Midttømme veggen med portrett av en skotte, nyhetsleder i Sunnmørsposten Jan Erik Røsvik og intendant i Aalesunds Kunstforening Anne Standal. Alle fire er kledd i samme type joggedress som asylsøkere får tildelt når de kommer til Norge.

Klær som info. -Når jeg kledde meg i samme joggedress som asylsøkere får, føltes det litt som å stille seg sammen med dem, sier biskopen og legger til at for henne henger klær og identitet tett sammen.

-Vi kommuniserer hvem vi er med klær, og jeg har jo også korset som forteller mye om meg og hvem jeg er. Gjennom å ha joggedressen skjønner man hvor lett det er å ta fra noen identiteten, sier Midttømme.

-Jeg syns hun har klart å fange den følelsen jeg har av å være meg. Jeg kjenner igjen meg selv i både holdningen og blikket. Jeg er jo litt sånn trippende og alltid beredt, og det synes jeg bildet viser, sier Anne Standal om maleriet av seg selv.
At nettopp disse personene er portrettert er gjennomtenkt.
-Jeg valgte dem fordi de representerer ulike aspekti samfunnet som er viktig for meg. -kunst, media og religion, sier Trine Røssevold som forteller at det var møtet med asylsøkere ved asylmottaket på Sjøholt som satte henne på ideen om å bruke joggedressen som et gjennomgangsmotiv i maleriene hun viser i utstillingen "Promised land" i samspill med Lorraine Aarons skulpturer.

-Klær forteller mye om en persons identitet, -hvem er du, hvor kommer du fra og hvilken rolle har du i samfunnet. Når personlige klær blir erstattet med en joggedress, blir personens identitet utfordret, sier kunstneren som pg har en religiøs undertone i de store, figurative maleriene hun viser.

Lova land. -Promised land eller lova land er et nøkkelord og noe du prøver å strekke deg etter om du er asylsøker eller nordmann som er i konflikt med seg selv, og som strever med å finne balansen i livet. Maleria viser ulike situasjoner som åpner for refleksjon, sier Trine Røssevold og sikter til utstillingesn hovedverk. De tre maleriene "Løfte", og som er hengt opp som en altertavle. Midtmaleriet viser Margaretsvokalist Alex Rinde som blir båret slik som jomfru Maria bar Jesus sin døde kropp. De andre maleriene viser kvinenskikkelser som beveger seg på line, som symbol på balansegangen livet ofte er.
-"Løfte" er mynta på både fysiske og mentale løft sier kunsteren om verket hun har gitt klare referanser til bibelhistorien.

Gir klare tanker. Skulpturenene til Lorraine Aaron spiller opp til Røssevolds maleri, og skaper dialog og gir publikum rom for refleksjon. På gulvet i Kubes første etasje står en installasjon formet som et fjell av metall og plast. I etasjen over ønsker den skotske kunstneren å sette tanker og følelser i sving med omskapt gymbukk og bom til skulpturer som inspirerer både til fysisk og tankemessige løft.
Spørsmål. I underetasjen er de det de utflytta voldingene Astrid Runde Saxegaard og Karl Ingar Røys som med sine installasjoner, foto og video som viser ulike vinklinger på identitet, og stiller spørsmål om samfunnsutviklinga med sine verk.

I Trine Røssevolds serie med 16 bilder ser man ved første øyekast fremstillinger av ulike ansikter med åpne munner satt opp mot en bortimot monokrom bakgrunn. Alle 16 bildene har ulike farger og alle ansiktene er forskjellige i mimikken. Ansiktene bærer et så sterkt uttrykk at de nærmer seg karikaturen. Selv om bildene er utført med en stor malerteknisk dyktighet gjenspeiler de ikke en synlig virkelighet. Figurene er fordreide som i et manieristsk maleri av El Greco eller i et maleri som Parmigianinos Madonna med den lange halsen (1535). Spørsmålet er om kunsten kan rive ”Maya-sløret” til side og være mer virkelig enn virkeligheten?

Tilsynelatende avslører verkets tittel, Det lydlause kor, et paradoks. Her er det utvilsomt snakk om et flerstemt kor. Surrealisten René Magritte tar opp en lignende problemstilling om maleriets grenser i et maleri som viser en realistisk framstilling av en pipe og inskripsjonen Ceci n’est pas une pipe – Dette er ikke en pipe. Maleriet er jo ikke en virkelig pipe, men et bilde som representerer et virkelig objekt vi kaller pipe.

Så kan egentlig et bilde gi lyd fra seg, som i musikken? Eller for den saks skyld vise bevegelse, som i dansen? Noen vil hevde at maleriet må være seg selv, ikke krysse grensen til andre kunstarter og at det er selve fragmenteringen som er den moderne kunstens omdreiningspunkt. Andre vil nettopp hevde at det er grenselandet som er fascinerende. Trine Røssevold har også poengtert denne overskridelsen ved ikke å kalles seg kunstmaler, men ”visual poet”. I Det lydlause kor gir Røssevold et visuelt uttrykk for tone gjennom ansiktsuttrykk og farge.

En sammenheng mellom kunstartene er dokumentert gjennom fenomenet som kalles synestesi (at stimuleringen av en sans gir opplevelser på et annet sanseområde). Komponisten Alexander Skrjabin (1872-1915) er kjent for å ha “hørt” farger. Han ønsket eksempelvis at fremføringer av hans tonedikt Prometeus (1908-10) skulle akkompagneres av farget lys projisert på en skjerm. I forsøket på å systematisere dette, ga han hver enkelt tone en egen farge: “E” skulle eksempelvis være perlehvit. Et annet eksempel er maleren Wassily Kandinsky som “så” toner under en oppføring av et av Wagners stykker i Moskva. Kandinskys skisser og bilder ble også gitt navn som Improvisasjon nr. 30 og Komposisjon VII, termer hentet fra musikken. Det er kanskje musikkens direkte uttrykk, dens kommenteruavhengighet, som har ført til at så mange kunstnere har vært opptatt av ideen om det ”totale kunstverk”, das Gesamtkunstwerk, kunstartenes innbyrdes forsoning.

Sang som tema er et forholdsvis lite utforsket tema i malerkunsten. De kanskje mest kjente fremstillingene av sang er gjerne Madonna-bilder som omkranses med englekor av idealiserte kjeruber. I barokkens realistiske maleri, som i George de la Tours Lirespilleren, finner man et helt annet, mer smertelig uttrykk av sangen. Mer karikerte fremstillinger av sangen finner man i Toulouse-Lautrecs bilder av sangerinnen Yvette Guilbert (1894) og kafésangerinnen Emilie Bouchard i Polaire (1895). Den franske ekspresjonisten Henri Matisse har i bildene Dans (1910) og Musikk (1910) framstilt sang som noe opprinnelig ved mennesket. Maleren Odd Nerdrum har også anvendt sang som tema i sitt mytiske univers. Noen eksempler er tegningen To historiefortellere (1989) og maleriet En historiesanger (1990). I Sangere (1987-88) fremstilles tre samstemte sangere som repeterer hverandre i dansende bevegelser. Kanskje det mest kjente ”lyd-bilde” er Munchs Skrik (1893). Her er det for øvrig ikke figuren som er lydens kilde, men den omkringliggende naturen, fremstilt med kraftige farger og svingende former. Hele bilde skriker.

Trine Røssevolds bruker også relativt sterke kunstneriske virkemidle gjennom både en spenstig fargebruk og uttrykksfulle ansikter. Om veien til å finne den riktige fargeklangen har Røssevold sagt at de kommer helt ”naturlig”, som en komplementering av bildets uttrykk. I selve den maleriske utførelsen ser man en mer forfinet tilnærmig. I motsetning til de ”klassiske” ekspresjonistene, som smurte malingen ut med fete penselstrøk, så er Røssevolds bilder bygget opp med tynne malingslag. En lignende, mer avdempet ekspresjonisme finner man i Helene Schjerfbecks malerier. Fra tiden 1912 fram til 1946 malte hun en rekke nesten transparente selvportretter, som eksempelvis Selvportrett med svart munn (1939).

Trine Røssevolds bilder må sees som serie. Det er relasjonen menneskene i mellom som blir viktig. Av slike ”relasjonsbilder” i kunsthistorien er det mest nærliggende å trekke fram den underlige stemningen i den symbolistiske maleren Ferdinand Khnopffs bilde Tennisspillere (1889). Bildets syv figurer står sammen, men likevel er de helt isolert fra hverandre. I skulpturens verden har Alberto Giacometti også laget en rekke framstillinger av isolerte figurer i åpne landskap. Her er det ikke er bare figurene viktige, men også tomrommet dem imellom.

Trine Røssevolds uttrykksfulle bilder kan virke subjektive. Man kan likevel si at Det lydlause kor omhandler et universelt tema: uttrykksfrihet. Dette kommer særlig til syne i samhandling med kunstverket. Selv om verkets deler alltid er de samme, vil dets emosjonelle spenning forandre seg alt etter hvor menneskene plasseres. Kanskje kan noen bli bedre venner, andre bli harde konkurrenter? Én plassering kan kanskje få frem individuelle kvaliteter, andre fremheve dem som en gruppe? Det allmenne spørsmålet blir: Hvem er vi? Hva er individets rolle og hvordan former miljøet oss som mennesker?

David Aasen Sandved, kunsthistoriker